the importance of being dead

Ok. Så. For vel første gang på denne bloggen skal jeg faktisk skrive om noe ordentlig, ikke bare sus om en kjedelig hverdag. Så klart kommer ytterst få til å lese det (såvidt meg bekjent er det vel ingen som i det hele tatt leser bloggen), men jeg skriver det likevel. Bare for å få det ut.

Her om dagen var jeg sjåfør. Det hender jeg er det i helgene. Både fordi det er ytterst underholdende å kjøre rundt på fulle folk, og fordi det er en grei måte for en student å tjene litt ekstra penger på. Nei, jeg kjører ikke rundt på fremmede. Det er en regel jeg har. Om de jeg kjører har med seg noen jeg ikke kjenner, er det greit, men i utgangspunktet kjører jeg kun folk jeg kjenner på et eller annet nivå. Først og fremst fordi det er det som er morsomt, men også fordi jeg ikke ville følt meg trygg med fremmede, berusede mennesker i bilen. Men nok om det! Poenget med denne lille historien om mine sysler i helgene er at da jeg var sjåfør forrige helg hadde jeg en særs interessant samtale, om enn noe kort. Den fikk meg til å tenke videre på et tema jeg har vært inne på mange ganger før, men som jeg aldri har tenkt fullt ut. Sidemannen i bilen var riktignok beruset, men klarhodet nok til å opprettholde en intelligent samtale (noe jeg ikke får være med på veldig ofte, alkohol eller ei, og som jeg derfor setter stor pris på å delta i), og under temaet bøker ble det snakk om Dan Brown. Nå skal det sies at jeg aldri har lest noe av ham, hovedsakelig fordi jeg aldri har kommet så langt - jeg eier både Da Vinci-koden og The Lost Symbol, men jeg har bare alltid satt bøkene hans lenger bak i køen enn for eksempel Stephen King. Sidemannen min nevnte den nye boka til Brown, Inferno. Jeg har ikke satt meg inn i hva den handler om, men han mente at den kunne oppsummeres med én enkelt setning (ikke verbatim, fordi jeg har teflonhjerne); "Hvis du hadde valget mellom å utslette halve Jordas befolkning eller å redde dem og la overforbruket ødelegge kloden, hva hadde du gjort?"

Jeg svarte at jeg uten tvil hadde latt halve befolkningen utslettes.

Hvorfor? Jeg vil synes det er åpenbart.
Vi lever allerede på overtid. Utvikling har ført til vaksiner, medisiner, bedre medisinsk behandling av alskens sykdommer og skader, og mennesker dør rett og slett ikke like lett som vi gjorde før i tida. Når jeg sier at vi lever på overtid, snakker jeg om en real pandemi som rasker med seg større mengder av populasjonen og nullstiller forbruket vårt.
To pandemier jeg kommer på off the top of my head er Svartedauden og spanskesyken. Uten å gå for nært inn på disse, kan jeg nevne at (ifølge Wikipedia, som får være en grei kilde i dag) Svartedauden drepte et sted mellom 75-200 millioner mennesker langs midten av 1300-tallet. I Norge ("Det kom et skip til Bjørgvin i 1349..") tok den i løpet av en toårs-periode med seg halve landets befolkning.
Spanskesyken (som er så kalt fordi i motsetning til krigsherjede Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA, skrev spanske aviser mye om sykdommen - og fikk det derfor til å virke som om Spania var hardere rammet enn andre land) var en influensapandemi som i løpet av 1918-1920 tok livet av anslagsvis 50-100 millioner mennesker verden over.
Så klart var de generelle befolkningstallene lavere både på 1300-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet enn de er nå - vesentlig lavere, til og med. Fra å være anslått til 1,75 millarder mennesker i 1920 har Jordas populasjon økt til rett oppunder 7,1 milliarder i dag. Vi trøkker ut en unge hvert 8. sekund. Noen dør hvert 12. sekund.
For at en pandemi skulle vært like effektiv i dag som for 100 år siden, måtte den tatt livet av grusomt mange mennesker. Grusomt mange. Likevel mener jeg at.. det burde skje. Snart.

Det er selvfølgelig fryktelig å si at jeg syns halve Jordas befolkning burde utslettes. En slik pandemi kunne rammet meg eller familien min, venner eller bekjente. Vi kunne dødd. Det hadde vært trist. Fryktelig trist. Men det må til.
Da jeg var liten var jeg en ihuga fan av Blekkulf. Bruk hodet - vi har bare én klode. Jeg er ikke så veldig fan av Blekkulf nå lenger, men de hadde et poeng. Med tanke på at våre fantastiske reiser ut i verdensrommet ikke akkurat inkluderer kolonisering av en annen planet med optimale levevilkår for mennesker eller karbonbasert liv, har vi bare én klode. Gode, gamle Tellus. Han er som en gammel gamp. Trasker videre, uansett hvor tungt lasset er.
Vi begynner å veie en del, vi mennesker. Vi er mange, og vi liker å bruke ting. Spesielt naturlige ressurser, de er vi veldig glade i. Fossilt brennstoff, naturgass, trær, kull.. You name it. Så lenge jeg kan huske har det blitt mast om en overgang til fornybar energi. Solcellepaneler! Biodiesel! El-bil! Kjernekraft! Vannkraft! Samtidig sitter Singapore og brenner ned et enormt område av regnskogen mest for shits and giggles, og Kina brenner så mye kull at du ikke kan se hånda di foran deg på gata i Beijing.
Vi liker å lage søppel også. Søppel er kult. Vi liker faktisk å forsøple så mye at vi ikke bare har en gigantisk, flytende søppeldynge midt ute i Stillehavet - men også ute i verdensrommet (video).

På et eller annet tidspunkt kommer det til å si stopp. Har du sett Wall-E? Jada, det er å dra det ekstremt langt, men du skjønner hvor jeg vil hen. Poenget mitt er at vi er et tungt lass å dra for en gammel gamp, og hester lever ikke for alltid. Ikke planeter heller.

Så uansett hvor tungt et konsept det er for mennesker som har mistet noen til kreft, AIDS, eller andre ondskapsfulle sykdommer, skal jeg faktisk si det: Noen ganger håper jeg på at vi ikke finner noen kur. Det er en hard tanke for meg også, men something's gotta give. Vi kan ikke få både i pose og i sekk. Ikke bare skal vi kurere sykdommer, vi skal leve lenger også. Befolkningstallene stiger og stiger, men planeten er og blir den samme. Den har ikke mer å gi enn det vi allerede sitter med. Planeter lever ikke for alltid, men de lever lenger enn mennesker gjør. Det kommer flere generasjoner etter oss. De skal også få lov til å leve livene sine her på Tellus. Kanskje de kan kolonisere en planet en vakker dag, etter at de har løst romfartsgåten for alvor, men for at de skal få sjansen til det må de ha ressursene til det.

Vi trenger en pandemi. Kanskje ikke en som utsletter halve befolkningen, men i alle fall en god slump. Som nullstiller ressursbruken vår litt. Gir de neste oss en sjanse til å oppleve en verden der våre sci-fi-filmer er virkelighet. Space travel, man. Hvis vi fortsetter slik vi holder på nå, vil T. S. Eliot sitt dikt The Hollow Men fra 1925 ha spådd Jordas undergang på en ganske fin måte.

This is the way the world ends
This is the way the world ends
This is the way the world ends
Not with a bang, but a whimper